Når vi er her, men ikke helt her – tanker om tilstedeværelse
Forrige uke satt jeg hjemme og skrev på en søknad. Det var en av de store søknadene, den typen som krever fullt fokus og energi – hvor hver setning føles som en brikke i et større puslespill. Jeg var der, på kjøkkenet, mellom kaffekopper, lekser og middagsforberedelser, men samtidig ikke helt der. Hodet mitt svevde konstant mellom to verdener: søknadsrommet, hvor idéene fløt og deadline presset, og hjemmerommet, hvor små og store behov trengte oppmerksomhet.
Det var og er jo egentlig litt fasinerende. Jeg var fysisk til stede hele tiden, men mentalt forsøkte jeg å kombinere disse to rommene. Jeg tenkte på hva som måtte ferdigstilles til søknaden samtidig som jeg fulgte med på hva som foregikk rundt meg. Til tross for denne splittelsen, opplevde jeg noe nytt denne gangen: en følelse av energi og fremdrift. Søknaden var krevende, men den var også spennende, som om selve prosessen dro meg fremover.
Detalj/tilstedeværelse: eksperimentering med tusj, blyant og linjal sammen med kull og maling på akvarellark.
Samtidig kjente jeg på noe annet – følelsen av å ikke strekke helt til. Selv om jeg var hjemme, følte jeg meg ikke "hjemme nok." Dette er ikke nytt for meg. Som kunstner, forelder og skaper har jeg alltid balansekunst som en del av hverdagen. Ulike perioder krever ulike prioriteringer, men denne følelsen av å være "i mellom" har alltid vært der. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i det.
Hva betyr det egentlig å være til stede?
Jeg har begynt å lure på hva tilstedeværelse egentlig betyr. Er det fysisk? Mentalt? Eller noe helt annet? Er vi mindre til stede hvis tankene våre er et annet sted, eller handler det om hvordan vi velger å møte øyeblikket vi er i?
For meg har denne opplevelsen fått meg til å tenke at tilstedeværelse ikke nødvendigvis betyr at vi må være "perfekte" i alle rom vi befinner oss i. Noen ganger er det kanskje nok å være bevisst på hvor vi er mentalt og gi oppmerksomhet der det trengs mest. Kanskje tilstedeværelse handler om å gi oss selv lov til å være fullt og helt i ett rom, selv om vi ikke kan være overalt samtidig.
Små øyeblikk av nærvær
Jeg har innsett at tilstedeværelse ofte finnes i de små øyeblikkene: en kopp te som ikke blir drukket i farten, et blikk som møtes over middagsbordet, en liten pause hvor vi bare puster og slipper tankene. Selv i en hektisk uke kan disse øyeblikkene være nok til å gi oss en følelse av balanse.
Øvelse.
Når jeg ser tilbake på forrige uke, kjenner jeg takknemlighet. Selv om jeg var "i mellom" to rom, lærte jeg noe viktig: det er lov å være fullt oppslukt av noe. Det gir energi. Og det er også lov å innse at vi ikke kan være alt for alle hele tiden. Og så krysser jeg fingrene for at alle lag av søknaden var spennede å lese. Og at den grandiosaen vi hadde mandag, tirsdag og hele helga- neida haha, det gikk jo fint alt sammen. Men er lei av at jeg blir stresset over det, så det er vel derfor jeg skriver dette lille innlegget. For å minne meg selv på mer Peace i hverdagen! Hvordan har du det når det brenner litt ekstra med frister og innleveringer sammen med hverdagsliv og ansvar, og du innser at dagene ikke har nok timer? Sånn innvendig, mener jeg. For vi har jo en tendens til å klare det vi vil få til, har vi ikke? ;-)
Ha ei deilig uke!