en liten påminnelse..

Jeg tenker ofte på ordene skjønnhet og sanselighet. Så diffuse ord, egentlig, så vanskelige å bruke noen ganger fordi de nesten er “brukt opp”, representerer noe lett og umodent, eller hvordan er det.. Jeg velger likevel å tro at de representerer noe av det mest elementære i livene vår. Når vi snakker om å velge skjønnhet, handler det ikke om å se bort fra det vanskelige, men kanskje om å anerkjenne vår evne til å finne lys selv når det er ganske grått.

Skjønnhet er ofte noe vi forbinder med det perfekte eller tidløse. En nydelig maleri, et landskap badet i solnedgangens myke lys, eller en duft som minner oss om noe godt. Men for mange av oss er det kanskje ikke i det uforanderlige at skjønnheten virkelig finnes.. Hva om det mest intense ligger i det forgjengelige – i skygger som beveger seg over veggen, i en duft som fordamper, i øyeblikk som ikke kan gjenskapes?

Å se skjønnhet er nesten et valg, en øvelse. Det er en beslutning om å være til stede og møte det som er foran oss, uten å ønske å endre det. Dette valget er kanskje ikke lett, for det krever at vi stopper opp og lar oss selv kjenne på det som er – uansett hvor enkelt eller ubetydelig det kan virke. Kanskje er det nettopp denne handlingen som gjør oss menneskelige: at vi åpner oss for å finne skjønnhet i det vanlige, selv når livet rundt oss ikke nødvendigvis er så fullkomment.

Når jeg lager såper, begynner det alltid med duften eller fargene. Lavendel, sedertre, patchouli – hver essens bærer sin egen historie og denne blandingen er som mange av dere vet, min absolutte favoritt. Det er noe nydelig i selve handlingen av å mikse oljene. En tilstedeværelse som minner meg på at det å lage noe med hendene er en stille hyllest til øyeblikket. Kanskje skjønnhet handler mindre om hva vi ser, og mer om hva vi gjør? At det er i hendene våre vi former skjønnheten, gjennom det vi velger å gi oppmerksomhet.

Og likevel vet jeg at det jeg lager, ikke varer evig. Duften vil blekne, såpen vil brukes opp, og det fysiske produktet vil til slutt forsvinne. Og det er kanskje det som gjør det meningsfullt. Det er i selve forgjengeligheten at jeg finner en påminnelse om å være her, nå. Det å delta i øyeblikket, å gi av meg selv til noe midlertidig, gjør at jeg kjenner meg mer levende. Det er for meg det samme i kunsten, spesielt da i performancekunsten og prosessen det er å male, men det får bli et annet kapittel.

Kanskje det å finne skjønnhet i det vanlige ikke bare handler om å se, men om å delta. Om å skape, å bygge, å elske – selv når vi vet at det ikke varer evig. Skjønnheten ligger ikke bare i resultatet, men i handlingen. En stille påminnelse om at vi er her, og at det betyr noe.