Myter og svidde ullsokker.

Da jeg var liten, satt jeg med beina oppetter peisen hos mormor og hørte henne fortelle om barndommen sin under krigen. Vi lyttet, helt stille, som om ordene hennes vevde en usynlig verden rundt oss. Hun fortalte om en mann de kalte Skrigen, fordi han skrek så mye. Hun fortalte da hun og bestefar rodde over byfjorden i mørket og måtte legge seg ned i bunnen av båten da lysstrålene kom, for de hadde brutt portforbudet men var så forelska.. En gang var jeg så oppslukt at jeg ikke merket at ullsokkene mine begynte å ryke mot peisen – da lo vi godt.

Kanskje var det der, i skinnet fra flammene, at jeg lærte hvor viktig en fortelling kan være. Det handler ikke alltid om å huske riktig, men om å dele, om å finne forståelse. Fortellinger samler oss, rundt bordet, på en tur, rundt en peis – og de bærer med seg noe dypere enn ordene alene.

Når jeg nå arbeider med The Poetry of Rising Echoes, kjenner jeg på den samme følelsen. Som om jeg søker mot noe mytisk, noe som alltid har vært her. Jeg har begynt å lese myter igjen, og merker hvor sterkt de griper meg. Ikke fordi de forklarer verden, men fordi de rommer den – hele den kaotiske, sammensatte, motsetningsfylte verden vi lever i.

Ianna stiger ned, ikke fordi hun vil, men fordi det er nødvendig. Orfeus snur seg, ikke fordi han er svak, men fordi han er menneske.

For hvem har ikke kjent en Persefone, delt mellom verdener? Hvem har ikke vært en Ikaros, svevet for høyt og falt? Hvem har ikke ønsket å skrive om sin egen skjebne, slik Moirene spant trådene?

Mytologien gir oss ikke svar, den gir oss speil. Den sier: Du er ikke alene. Noen har gått denne veien før deg. Og kanskje er det nok – å vite at det finnes historier for alt det vi føler, alt det vi ikke helt vet hvordan vi skal bære. Så vi må fortsette å fortelle, selv om vi risikerer å svi sokkene i ren innlevelse!