Det udefinerte.

Det finnes perioder hvor man leter, hvor man eksperimenterer, trekker tråder mellom idéer og lar seg rive med av impulsene. Perioder hvor alt er i bevegelse, hvor det åpenbare og det usynlige veves sammen uten at man helt forstår hvordan eller hvorfor. Og så skjer det noe. En oppdagelse, en erkjennelse – en følelse av at noe må fordypes, at noe må utforskes nærmere. Men hva hvis fordypningen ikke handler om å trekke seg tilbake, men snarere om å ville mer? Hva hvis hvilen ligger i iveren?

Jeg har lenge vært i en slik fase av utforskning. Elementene jeg har jobbet med – performance, maleri, digitale medier, bevegelse – har kommet sammen i nye kombinasjoner, og det siste halvåret har vært fylt av intense eksperimenter. Men nå merker jeg at noe har endret seg. Ikke som et behov for å stoppe opp, men snarere for å dykke dypere inn i bevegelsen, for å utvide, for å gi rom til enda flere idéer. Fordypning, for meg, er ikke en pause – det er en intensivering.

Kanskje dette er en følelse flere kan kjenne seg igjen i? At det ikke alltid er hvilen vi søker, men snarere en mer rendyrket tilstedeværelse i det vi skaper og utforsker? At noen av oss ikke finner klarhet i stillhet, men i summen av alt vi gjør? Vi beveger oss gjennom faser av ekspansjon og refleksjon, men noen ganger er selve refleksjonen en del av bevegelsen. Kanskje handler det ikke om å stoppe opp for å se hva som ligger foran oss, men om å løpe inn i det – med åpne øyne og vidåpent sinn.

Jeg vet ikke helt hva denne nye fasen vil bringe. Kanskje den leder til noe konkret, kanskje den bare åpner rom for nye tanker. Men jeg vet at den er nødvendig. Det er dette som gjør skapende arbeid – og livet selv – så fascinerende. At vi aldri helt vet hvor vi er på vei, men at vi likevel kjenner når det er tid for å lytte, når det er tid for å handle, og når det er tid for å storme videre med alt vi har.

Så jeg gir meg selv lov til å være i denne udefinerte nye retningen. Ikke i ro, men i bevegelse. Ikke i stillhet, men i fordypningen av alt som kommer. Og kanskje, om en stund, vil jeg se mønsteret som nå er i ferd med å veves.