Status i alt det hvite.
Seilet
Jeg rullet det ut med en viss skepsis. Krøllete, med gaffatape i endene som limte seg fast i gulvet, i veggene og i fingrene mine.. Som et sammenklemt minne fra den kvelden på Kunstsilo. Først så det bare rotete ut, men så begynte fargene å tre frem – mørkeblått, grønt, oransje og hvitt, trukket inn i den tunge bomullsduken som et seil fylt av bevegelser, av tid, av det som en gang var.
Jeg satt på gulvet i atelieret og så på det, dette stoffstykket som var så mye mer enn en flate med farger. Det hadde vekt. Det hadde tekstur. Det hadde spor. Tykt som et seil, to lengder sydd sammen på midten. Jeg så fotavtrykkene mine på forskjellige steder, jeg så kullstreker som begynte noe, jeg så den oransje i tykke lag der hvor bevegelsene mine hadde vært kraftigere. Jeg så den grønne fargen smelte inn i mørkeblått, dratt ut som et minne av en gest, en bevegelse, en lyd.
Ute er verden hvit og blaud. Snøen smelter, slapset ligger tungt i gatene i Posebyen. En slik dag der himmelen er et diffust lys uten form. Men inne her, på gulvet foran meg, er fargene levende. Som om de gror. Kanskje det ikke bare er et maleri. Kanskje det er et seil.
Sporene som ble igjen
Jeg tenker tilbake på kvelden da det ble til. Jeg lå oppå dette lerretet, skjult under en 40 meter lang sort blonde. Jeg kjente stoffet mot huden, det tunge bomullskanvaset under meg, kulden fra betonggulvet og i hånden holdt jeg en tykk kullstift. Det var der det startet. Eller kanskje det startet før det – i lyden av fiolin og bratsj, i koreografien i det digitale verket vi projiserte på Kunstsilos søyler.
Performancen var en bevegelse mellom det fysiske og det immaterielle. Mellom stoff og lys. Mellom hånd og projeksjon. Mellom musikk og noe større vi lagde sammen. Og nå, når jeg ser på maleriet som ruller seg ut foran meg, forstår jeg at det fortsatt bærer på alt dette. Det er ikke bare farger. Det er spor etter rytme, pust, tid.
Jeg vurderer om jeg skal kutte det opp, gjøre det til mindre fragmenter, kanskje ramme inn deler av det. Men så ser jeg helheten. Løfter på det, Seiler på havet av farger. Hvordan hvert malingsmerke, hvert kullspor, hver bevegelse henger sammen.
Noe som vokser i vinterlyset
Det er noe med dette øyeblikket – det å sitte her, midt i vinteren, og kjenne at noe vokser. Kanskje er det bare en følelse. Kanskje er det en ny begynnelse. Og akkurat nå, i dette vinterlyset, kjenner jeg at det er fett nok å tenke på.
(Går du forbi studioet mitt, ta gjerne et titt gjennom vinduet og ned på gulvet. Der ligger det. Blir gøy å se hva som kommer ut av dette!)
