Stedets betydning i mitt arbeid

Med over 20 års erfaring som skuespiller, regissør og prosjektutvikler, har jeg alltid latt meg fascinere av hvordan steder påvirker oss. Det stedsspesifikke har vært en rød tråd i arbeidet mitt, en utforskning av hvordan sansene – syn, lukt, lyd og temperatur – kan skape en dypere forbindelse mellom kunst og publikum. Når jeg velger steder for forestillingene mine, skjer det ofte intuitivt. Det er som om stedet drar meg til seg, med sine detaljer og atmosfære som medspillere i det kunstneriske uttrykket. Det begynner intuitivt, så følger en lang prosess med undersøkelse av stedets bakgrunn og opprinnelse, sansning av stedet egenart og hvordan det påvirker meg og ideer som formes av hva som er tilstede og hva man opplever tilfører noe nytt. For eksempel da jeg laget en forestilling til åpning av en ungdomsteaterfestival. Jeg ønsket å iscenesette teaterets parkeringshus, da jeg følte at det var litt sånn å være ungdom; man er litt parkert med alle ønsker og behov på pauseknappen, før man skal ut i den store verden. Som et teatralt og kunstnerisk element ønsket jeg meg noe kraftfullt, noe dyrisk og noe mytisk. “En kraftfull sort enhjørning!” sa jeg høyt. Så slapp ikke den tanken meg. Sort måtte den være. Og en av mine samarbeidspartner fant frem til en sort hest, av det skikkelig store slaget (rasen er ofte brukt i filmer)og jeg fikk hjelp av kunstneren Erik Pirolt til å lage enhjørninghornet. Dette ble et nydelig sceniske element som krevde mye innøving og tilvenning. Jeg er fremdeles sikker på at det var stedets arkitektur og beliggenhet; med asfalt og betong, støv og eksos, ved havnen og bak byens store kunstinstitusjon, som gjorde at tanken om denne enhjørningen manifesterte seg.

Denne tilnærmingen har gjort at mine prosjekter blir uatskillelige fra omgivelsene de skapes i. Publikum får oppleve kunsten gjennom hele kroppen, i et samspill mellom kunstverket og det fysiske stedet.

Overgangen til det digitale

Da pandemien rammet og samfunnet stengte ned, opplevde jeg at grunnlaget for min kunstneriske praksis ble rystet. Muligheten til å jobbe stedsspesifikt ble kraftig begrenset, og usikkerheten rundt fremtiden gjorde det vanskelig å planlegge. Jeg kjente meg fanget, ute av stand til å la meg inspirere av steder slik jeg pleide. Samtidig begynte en ny tanke å modnes: Hva kan det digitale tilby?

Jeg hadde litt erfaring fra motioncapture, både drakt og sensorer på ansiktet, og var litt fascinert men ikke overbevist. Jeg både så og hørte om kunstnere som lanserte verk på YouTube og andre digitale plattformer, men jeg stilte meg spørsmål: Hvordan kunne sanseligheten – så essensiell i mitt arbeid – ivaretas digitalt? Hvordan kunne jeg skape opplevelser som bevarte det flerdimensjonale, der publikum kan bevege seg, sanse og oppleve fra ulike perspektiver?

Utforskningen av digitale muligheter

Denne nysgjerrigheten førte meg inn i en verden av digitale eksperimenter. Jeg begynte å utforske hvordan digitale verktøy kunne kombineres med taktile og sanselige elementer for å skape noe nytt. Kanskje kunne det digitale åpne opp for nye måter å engasjere publikum på, ikke som en erstatning for det fysiske, men som en forlengelse av det.

Et eksempel er prosjektet jeg nå utvikler sammen med Alma Eik i Artscapes, hvor vi kombinerer digitale projeksjoner med taktile installasjoner og sensorteknologi. Målet er å skape en helhetlig opplevelse der publikum kan interagere med kunstverket og bli en del av det. Dette er en utforskning av hvordan teknologi kan berike og utvide det sanselige kunstuttrykket. her må man tenke flerdimensjonalt, som bildet under av musikeren, Leon Muraglia, som delte Lagmannsholmen inn i seks deler for å få tak i de ulike lydene og hvordan disse kan løfte opplevelsen i VR.

Veien videre: Kombinasjon av det fysiske og digitale

Jeg ser nå fremover med en sterk tro på kombinasjonen av det digitale og det fysiske. Det er et spennende felt med stort potensial for å skape nye opplevelser som involverer publikum på en måte som er både nyskapende og sanselig. Ved å bygge broer mellom det digitale og det taktile, tror jeg vi kan utvide kunstens rekkevidde og relevans.

I dette arbeidet trekker jeg også på erfaringene fra mitt tidligere arbeid med figurteater og skyggeteater. Disse kunstformene har lært meg viktigheten av håndverk, teknikk og det å bygge et uttrykk fra grunnen av. Jeg tror på at når man mestrer et håndverk, kan man utvide formen og grensene for hva som er mulig. Dette gjelder også min egen utvikling som kunstner. Ved å utforske nye metoder og teknologier, kommer jeg kanskje nærmere det jeg ønsker å uttrykke som kunstner – en prosess drevet av en sterk skapertrang.

Jeg bærer med meg den arbeidsmoralen og filosofien jeg lærte på akademiet og senere gjennom mastergraden jeg tok. Disse verdiene er fundamentet for min egen stamina og drivkraft. Samtidig ønsker jeg å være åpen for at uttrykket kan forandre seg, noe jeg mener ligger i kunstens natur. Jeg maler også, og selv om jeg trives med å male på et lerret, har jeg funnet glede i å utvide opplevelsen rundt selve maleprosessen. Min siste performance,”The Poetry of Rising Echoes” der jeg kombinerte koreografi, maling og digitale verk, er et eksempel på dette. Under ser dere et bilde av øyeblikket rett før performancen begynte, og litt lenger den når den er i gang.

Invitasjon til dialog og støtte.

Denne reisen med å utvide kunstnerskapet og horisonten er fremdeles i sin tidlige fase, men den har allerede åpnet opp for spennende muligheter og samarbeid. Jeg ser frem til å dele flere erfaringer og lærdom fra dette arbeidet. Samtidig håper jeg å inspirere til dialog rundt hvordan vi kan bruke teknologi til å skape kunst som engasjerer og berører. Mulig vi også må tenke nytt omkring samarbeidskonstellasjoner og hvordan vi kan støtte hverandre i denne utviklingen? (Ok, det siste spørsmålet der krever kanskje et nytt blogginnlegg:-)

Det stedspesifikke, det teatrale, maleriet og det digitale..

en liten påminnelse..

Refleksjoner rundt det intuitive