Refleksjoner rundt det intuitive

Å male er ikke bare en kunstnerisk handling for meg – det er en dialog mellom meg og lerretet, mellom kontroll og kaos, mellom det synlige og det usynlige. Det er en prosess som strekker seg langt utover det å skape noe estetisk tiltalende. Spesielt når et fokuspunkt dukker opp, som dette ansiktet i det gamle maleriet jeg har jobbet med, utfordres jeg til å slippe taket i behovet for kontroll og å “skulle lage noe fint”. I stedet lar jeg meg invitere til å gi meg hen til rytmen av fargene, bevegelsene og en dypere intuisjon.

Denne overgangen, fra å ville forme til å la seg formes, er en frigjørende opplevelse på mange plan. Det er i dette mellomrommet jeg lærer mest – ikke bare om kunsten, men om meg selv som menneske. Jeg må hente krefter fra et sted dypt inni meg (altså det eneste ordet jeg kunne finne, det er ikke som om jeg har et digert hull dypt inni meg, men jeg har ikke ord for det:et sted mellom bevisst og ubevisst:-), pushe meg selv utover komfortsonen, og samtidig akseptere å gi maleriet tid til å “puste”.

Når jeg stopper opp for å reflektere, innser jeg at det å male ikke handler om å uttrykke en spesifikk følelse, som glede eller sorg. Det handler snarere om å bevege seg inn i noe dypere – noe som ikke alltid lar seg definere. Det er som om jeg maler selve opplevelsen av å være menneske, med all dens kompleksitet, paradokser og uforutsigbarhet.

Maleriet jeg arbeider med nå er langt fra ferdig. Jeg vet at det fortsatt er mye arbeid igjen, men det er nettopp dette som gjør prosessen så viktig. Det handler ikke om målet, men om å være til stede i hvert penselstrøk, i hvert forsøk på å balansere lys og skygge, dybde og overflate.

Til slutt må jeg ofte la maleriet stå alene en stund. Gi det tid til å finne sin egen stemme. Dette kan være det vanskeligste – å slippe taket og stole på at den kreative prosessen vil lede meg videre, når tiden er moden.

Det å male er et speil av livet. Det er ikke alltid vi forstår hvor vi er på vei, eller hvorfor vi tar visse valg. Men i ettertid ser vi at hvert øyeblikk, hver beslutning, har en plass i det større bildet. Og kanskje er det nettopp denne prosessen som er kunsten – å være villig til å utforske det ukjente, å miste seg selv og finne seg selv igjen, i lag på lag av farge og form.