Den skogen

Noen ganger vender jeg tilbake til et tema uten å vite det før jeg står midt i det igjen. Den Skogen er et sånt tema. En tittel som en gang var knyttet til en skisse til en forestilling, men som nå har vokst til å romme flere verk—malerier, en tidligere performance, en dypere refleksjon.

Da jeg skapte performancen Highway Honey, var det som om jeg var en åpen kanal. Jeg brukte hele meg, sammen med fantastisk dyktige medskapende aktører, i møte med riksveien og stedet jeg lagde det til—et landskap langs Riksvei 9, Bjåen Fjellstoge i Setesdalen, der hvor Otra begynner. Otra har alltid fascinert meg. Den starter som små bekker og elver som samler seg i et vann, før den beveger seg videre—gjennom kulper, fossefall, stryk og stille partier—helt til den renner ut i havet ved Kristiansand. Jeg ville begynne der elven begynner, og la kunsten og refleksjonene følge strømmen sørover.

Jeg husker hvordan jeg intuitivt komponerte scenene i Highway Honey: et stort, tradisjonsbærende hus, en vandring ned mot vannet gjennom et lite skogsholdt og ut på et jorde. I skogholtet ventet tre skikkelser—to menn og en gutt i pene dresser, men med gevir rundt kroppene. De stod langs trærne, lyssatt som i et maleri. Da publikum passerte, begynte de en koreografi, sakte og melankolsk. De løftet gevirene, holdt dem tett inntil seg, bøyde seg inn i dem som om de var deres torso, deres ribbein. Noe urkraftig og mytisk smeltet sammen med det menneskelige.

Denne scenen har blitt værende i meg. Jeg tenker ofte på den, og jeg forstår nå at den hører hjemme i Den Skogen. Den mystiske, pustende dimensjonen.

Highway Honey foto Morten Arnfred, performance 2019. Bjåens Fjellstoge.

Men Den Skogen er også lys. Jeg har malt to malerier som føles som en forlengelse av denne tematikken. Det ene er luftig, med en taktilitet hvor malingen trekker seg inn i lerretet enkelte steder, mens den andre steder er tykkere og har mer struktur. Når jeg ser på det, er det som om jeg ser mellom to bjørketrær—som et glimt av en lysning. Det andre maleriet er det motsatte. Det er skogbunnen, tett og mørk, fyldig, nesten som om man kan trå inn i det.

Maleriet “Den skogen. 01” i Atelieet Holbergsgt 34.

Jeg ser nå at maleriene mine er en refleksjon over de fysiske iscenesettelsene jeg har gjort. Det er som om alle de gjennom-opplevde tematikkene jeg har jobbet med i performancene nå smelter sammen til et abstrakt, varig verk. Et nytt kapittel. En ny måte å forvalte det fysiske på—ikke gjennom kropp og rom, men gjennom farge og tekstur.

Og som elven fortsetter å renne, så fortsetter også denne utforskningen. Den Skogen er ikke én ting. Den er lys og mørke, pust og tetthet. En overgang. En kontinuerlig bevegelse. Og kanskje noe jeg aldri blir ferdig med. Hvis du kjenner det litt på samme måte og har lyst til å ha en bit av Den skogen hjemme, kontrakt meg gjerne! Begge maleriene ligger med detaljer i webshopen her.